Min lille prins på sykehus

Vår lille prins har vært på sykehuset. Det var ikke gøy i det hele tatt. Hverken for mor eller far eller prinsen selv.
Det hele startet søndag ettermiddag. Gutten ville ikke spise eller drikke noe. Han sov heller ikkje hele natta. Bare skreik. Hadde krampeaktige hyl og skrik, som varte hele natta. Han sov kanskje 5 min hele natta.Morgenen tok pappa prinsen slik at mamma kunne sove litt. Då hadde han sovna i vogna en liten time.
Vi fikk besøk av Vidar og Torunn og vi grilla. Prinsen vår ville ikke sove. Han satt i vogna å var sur. Så plutselig så tippa han ut. Mamma fikk selvfølgelig sjokk, og det samme gjorde alle sammen. Prinsen stakkars, fikk sin første snusleppe.

Etterhvert begynte han å skrike igjen. Ikke ville han hvile noe. Bare sitte på fanget. Vi ringte legen. Og der nede fikk mamma enda ett sjokk. Vi må reise til Stavanger sykehus og hvis han blir verre så må vi ringe 113 slik at helikopteret kan hente oss.
Snakk om å skremme mammaen.... og pappaen også.
Vi kom oss til stavanger og avdeling 3E. der slapp vi å vente lenge på legen (heldigvis)En koselig lege som undersøkte han. Urinprøve og blodprøver blei tatt. Så måtte vi på røntgen.
Gutten blei trøttere og trøttere stakkars. Men ville ikke sove. Etter røntgen fikk vi nytt rom, nå 4D.
Der fikk vi et fint rom og både mamma og pappa fikk seng.
Så håpa vi at vi kunne sove litt den natta. Det gjorde vi... Litt...
Stakkars gutten var helt hås og tett eller all grining og skriking, så han sov ikke mye. Men på mammas mage er det godt å ligge å bare kose. (ikke mamma i mot det)
Ny dag og ny lege. Ei kjempe kul dame med oransje langbein t-skjorte.
Ho fortalte at alle prøver og bilder så bra ut, så ho ville at vi skulle ta en ultralyd.Så sagt så gjort.

Heller ikke ultralyden viste noe. Bare litt avføring i tarmene. Så vi begynte på noe greier for å løse opp denne avføringa.
Fikk beskjed om å være på sykehuset ett døgn til. Nå måtte vi vente på at prinsen kunne bæsje litt slik at de kunne ta prøver av dette.
Mamma fikk i oppgave å skrive ned alt han drakk og spiste og til hvilket klokkeslett han gjorde det.Det var ikke mye næring han fikk i seg denne dagen. Men de få ml med saft gjorde godt.
Ny natt sto for døra. Prinsen var helt utslått stakkars. Så 1930 sov han. mamma og pappa var storfornøyde. men håpet sank når han våkna etter bare 45 min.
Men heldigvis ville han bare ha litt å drikke så kunne han sove igjen. Før klokka var 2030 så sov han. Mamma og pappa sovna tidlig, med tv'n på.
Mamma våkna kl 0730 og prinsen sov ennå... Hmm hva har skjedd? Lever han? Ja han puster...
Så etter 10 min våkna han. Med et strålende smil om munnen. Mamma kunne nesten grine av å se en sååå skjønn gutt igjen. Han var som en ny gutt.
Frokosten spiste han opp, drakk melk og saft. Nå måtte vi bare vente på legen og ei bæsjebleie.

DETTE KOM!!! Vi kunne reise hjem!!!Prinsen måtte teste badestampen på sykehuset... Det var stor suksess

Min lille prins i bunad

Hjemme i sofaen til farfar. Egentlig ville han hjem for å spise og sove.
Bunad og Snoopy lue passer perfekt sammen
Endelig klar for dagen.
mormor var opptatt av at det var skinnlapp i fua
må leke litt før vi går i tog

Masse rart

Hvor skal en begynne i dag da?
Har veldig mye jeg kunne tenkt meg å skrevet her, men vet ikke helt hvordan jeg skal få det ned "på papiret"!

Må begynne å fortelle hva jeg så her i dag. Vår tidligere lensmann her på Tonstad var ute å kjørte moped. Ikke at det er noe galt i det, men han hadde barnebarnet på fanget. Med vanlig sykkelhjelm, kjørende på sykkelstien.
I mitt hode virker dette rart. Kanskje ikke i andre sitt, men i mitt høres det helt utrolig ut.
Trodde politiet skulle gå forran som gode eksempel, men det gjør de ikke her ihvertfall. Møter de stadig vekk i bilen, uten sele og gjerne sittende i mobiltelefonen.
Lurer på om jeg hadde klart å sagt noe til de hvis de stoppa meg i en kontroll...
Ja ja... det var det...

Torsdag pakka vi bilen å reiste sørover til hytta. Vi skulle treffe mamma og pappa å være sammen med de til fredag. Skulle også møte min kjære mormor. Så etter at Ernst hadde fått i seg noe mat på hytta, satt vi oss i bilen igjen å kjørte til mormor. Ho måtte også få være med på Peder Ro å spise middag. En nydelig restaurant som serverte nydelig mat. Hadde steinbitt. Tror det er første gang, på en restaurant, at jeg har hatt problemer med å spise opp. Servicen var helt fantastisk også.
Etter middag reiste vi opp til mormor å hadde kaffi. Så fikk jeg endelig tatt generasjonsbildet mitt. Må jo ha bilde av Ernst, sammen med mamma, mormor og oldemor. (Bilde kommer senere) Tilbake på hytta satt vi vel egentlig resten av dagen og kvelden ute på verandaen. Det er lissom det vi gjør på hytta. hehehe... :)
Pappa begynte å snakke om å legge seg i 8 tida. Han holdt ut til klokka var halv 10. Vi andre var i seng før kl 10. Ernst likte ikke så veldig godt å sove der, litt for mange lyder og senga som vi lå i var i det trangeste laget... Han fikk lissom ikke boltra seg nok.
Men han skal nok bli vant med det og. Vi måtte reise hjem rett etter frokost på fredag siden Tom Larsen og Ann Elin Bø skulle komme i 12-tida for å hjelpe å male.

Vi kom oss hjem, så vidt, før malerene kom. De var knall gode å male. Det blei brutt mange barrierer for oss alle den dagen. Gjesten gikk HØYT opp i stigen, mens jeg klarte å gå 3 trinn opp i gardintrappa... Hvilket jeg aldri har gjort før. Vi blei ikke ferdige, men har ca 3 planker igjen. Blei bare tomme for maling.
Etter malinga spiste vi god grillmat. Satt her å jabba til langt på natt. Ann Elin burde hatt med seg PC'n sin også så kunne vi hatt LAN her... Så temmelig rart ut her vi satt. Men vi var også veldig sosiale (trur eg). De reiste etter frokost i dag. Hadde det virkelig kjekt. Håper det gjentar seg... Skal slippe å male då... heheh

Nå sitter vi her alene jeg og Erling. Som vi alltid gjør en lørdagskveld. Med hver vår PC. Trenger ikke si så mye til hverandre, men vi koser oss. Hører på radio. Jeg sitter vel egentlig å venter på at Ernst skal våkne å ha seg litt mat. Han bruker å våkne i disse tider, så vi får se hvor lenge jeg får sitte her å skrive ... Kanskje jeg klarer å skrive ferdig denne bloggen før han våkner...
Kanskje han skal sove rundt, noe han ikke har gjort siden han var 2 mnd.

JA ERNST JA.
Fredag 14.mai, altså i går, blei han 7 mnd. Fytti grisen så fort tida går.
Mormora hans har kjøpt bunad "me skinnlapp i fua" som ho sier hele tida. jeg skal jammen meg ta bilde av den fua å sende til ho.
Skal bli kjekt med 17.mai i år. Har aldri likt det jeg, men kanskje fremover vil jeg like det.
Sunniva og Robin er hos mora i Kongsberg i helga. De kommer hjem i morgen ettermiddag. Så får vi håpe at alt er klart for feiringa på mandag.

Har egentlig mye mere jeg kunne tenkt meg å skrive her, men vi får dele det ut over flere dager...

Ha en fin 17.mai feiring til alle mine lesere.

MIN SIN

MIN KJÆRE ERLING ERNST JOSDAL

Dette er MIN mann!
Sånn ser han ut når han leker med vår lille prins Ernst!
Rart å tenke på at vi har nå bodd sammen i 2 år allerede. I august er det 3 år siden vi møttes.
25.august 2007 reiste jeg til Tonstad første gang for å besøke denne mannen. Og her blei jeg værende.
Offisielt flytta jeg ikke inn før etter påske 2008.
Mamma sa da at ho ikke visste hvem av oss som hadde det best. Ho så med en gang hva vi gjorde med og for hverandre. Hvordan vi var sammen... Ho merka alt sammen!
Ikke ett sekund har jeg angra på at jeg reiste opp den lørdagen i august.
Det om å ta ting rolig og forsiktig må jeg bare le av.... heheh...
Etter en time ca i bilen møtte jeg Robin og Sunniva. Så var det også gjort.
3.helga jeg var her oppe spurte Sunniva om jeg snart skulle flytte inn.
Nå spør folk om når vi skal gifte oss... HVIS det skjer så skal det skje i hagen med grilldressen på. Har lova Robin at han skal få gå i fotballklær hvis vi skal gifte oss. Så då blir det nok aldri ... ... ... heheheHer sitter han å spiser middag på sykehuset i Flekkefjord, dagen før vår lille prins kom til verden.

Veldig gla i deg vennen!

Min kjære farmor

8. april døde min kjære farmor! I september ville ho blitt 90 år.
Ho var syk og bodde på boganes sykeheim. Som ho sa mange ganger var at ho ville reise hjem. Hjem til Jesus sa ho. Farfar var emmisær i misjonssambandet i nærmere 60 år. I begravelsen fikk vi høre mye om hvor god farmor var. Ho stilte opp når farfar måtte reise. Eller for å si det sånn, ho ville at farfar skulle ut å reise. Ho misslikte når han fikk lønnsforhøyelse. ho mente at misjonen trengte pengene selv. Ho klarte seg, sa ho. Han som holdt andakt i kirka sammenligna farmor med Marta og Maria fra bibelhistorien om Lasarus. Farmor stulla og stelte i huset, slik at farfar kunne forberede seg.En gang ville ho ikkje at farfar skulle ut å reise, så ho hadde gått inn på et rom og ba. farfar skulle ta bussen, men den bussen gikk ikkje, så han kom hjem igjen. Då fikk ho så dårlig samvittighet at ho måtte inn på rommet igjen å be om tilgivelse.
Når vi barnebarna var på besøk fikk vi gjøre akkurat hva vil ville. Når vi var der å baka julekaker måtte vi være i stua og det var sikkert mel over alt, men ho sa ingenting på det.
Vanskelig å finne ett godt minne, det er sååå mange. Men en gang var jeg og min kusine Kristine på overnatting. Då fikk vi låne gamle nattkjoler som ho hadde spart på.
Kommer til å savne farmor. Selv om jeg ikke så så mye til ho de siste åra, så har jeg savna den ho var, før ho blei sjuk.
Må nesten fortelle litt om farfar også.
Han har sine meninger og mener at misjonssambandet er og blir det beste. Hva vi andre mener er ikke så intressant for han. Men den kjærligheten han viste til farmor står det respekt av.
Hver dag kl 1400 tok han bussen ut til boganes for å besøke ho. Der satt de, trengte ikke si så mye til hverandre, men satt å holdt hverandre i hånda, eller strøk hverandre på kinnet. En av de siste gangene farfar var ho farmor fikk han klar beskjed fra ho om at han måtte kysse ho før han gikk. Det var det siste kysset de delte før ho døde.

De glemte aldri sine barn, svigerbarn og barnebarn. Hver dag når de hadde en andaktstund og i bønna nevnte de alle oss med navn. Dette gjør farfar ennå. Nå husker han dårlig navn, men han sier sine ungers navn og nevner familien. Det er godt å tenke på!HVIL I FRED FARMOR.... HÅPER VI SEES IGJEN ENGANG DER FRAMME

Ny blogg her ....

Måtte bare vise dere disse bildene... Endelig et bilde jeg liker av meg selv .... Det skjer ikke ofte hehehe
Åsså måtte jeg vise dere min skjønnas

HÆRLIGE HÅ.... eeehhh eller ikkje

På diverse kontor i rådhuset i Hå kommune står det plakater hvor det er trykket: HÆRLIGE HÅ.
Ja ikke vet jeg hvor hærlig det er der...

Litt bakgrunnsstoff for denne bloggen:
Jeg har en søster som er tidligere narkoman. Heldigvis har ho kommet ut av det og er gift og snart ferdig utdannet anbulansesjåfør.
Dette er ikke Hå kommune sin skyld. Når ho skulle på institusjon i Tr.heim fikk ho ikke hjelp av denne kommunen. Selv om det var hennes hjemkommune. Ho fikk hjelp av et sosialkontor i Oslo som tar seg av husløse.

Nå har det skjedd igjen.
Hå kommune vil ikkje hjelpe en jente fra kommunen. Ho er 21 år gammel og narkoman. Endelig er ho motivert for hjelp og i Tr.heim står det en plass ledig til ho. Men Hå kommune vil ikkje støtte dette opplegget.
De må være sikker på at ho er motivert nok.
Utdrag fra Jærbladet i dag:

"– Me fekk beskjed om at ho måtte møta opp hos ein ruskonsulent, som igjen skulle kartleggja om ho var klar og motivert nok for behandling.

Viss 21-åringen ikkje møtte, var ho ikkje motivert nok og ville ikkje få avrusingstilbod nå.

– Alle som kjenner ein narkoman veit at dei ikkje held avtalar. Når du er så langt nede som dotter vår er nå, klarer ho ikkje ta grep sjølv. Det er jo akkurat derfor ho treng hjelp. Då eg fortalde henne om avslaget, såg eg at ho vart frykteleg skuffa. Eg trur mykje av motivasjonen forsvann. Nå er ho skikkeleg på kjøret igjen."

Tenk om denne jenta hadde fått ett JA. då hadde ho allerede vært i Tr.heim og på plass på avrusing.
Jeg skjønner ikke hvordan de ansatte som bestemmer slike ting kan sove om natta.
Burde ikke de skjønne at når en narkoman er klar for hjelp så må de få den hjelpa med en gang?
Greit nok at de vil vite om du er motivert nok, men når en narkoman sier JA, så er de motivert og da må de få hjelp så fort som mulig, for de kan fort miste denne motivasjonen.

Dette er nok ikke enestående i Hå kommune, men nå er det denne kommunen jeg kjenner.
Så kanskje denne kommunen ikke er så HÆRLIG alikevel