8. april døde min kjære farmor! I september ville ho blitt 90 år.Ho var syk og bodde på boganes sykeheim. Som ho sa mange ganger var at ho ville reise hjem. Hjem til Jesus sa ho. Farfar var emmisær i misjonssambandet i nærmere 60 år. I begravelsen fikk vi høre mye om hvor god farmor var. Ho stilte opp når farfar måtte reise. Eller for å si det sånn, ho ville at farfar skulle ut å reise. Ho misslikte når han fikk lønnsforhøyelse. ho mente at misjonen trengte pengene selv. Ho klarte seg, sa ho. Han som holdt andakt i kirka sammenligna farmor med Marta og Maria fra bibelhistorien om Lasarus. Farmor stulla og stelte i huset, slik at farfar kunne forberede seg.En gang ville ho ikkje at farfar skulle ut å reise, så ho hadde gått inn på et rom og ba. farfar skulle ta bussen, men den bussen gikk ikkje, så han kom hjem igjen. Då fikk ho så dårlig samvittighet at ho måtte inn på rommet igjen å be om tilgivelse.
Når vi barnebarna var på besøk fikk vi gjøre akkurat hva vil ville. Når vi var der å baka julekaker måtte vi være i stua og det var sikkert mel over alt, men ho sa ingenting på det.
Vanskelig å finne ett godt minne, det er sååå mange. Men en gang var jeg og min kusine Kristine på overnatting. Då fikk vi låne gamle nattkjoler som ho hadde spart på.
Kommer til å savne farmor. Selv om jeg ikke så så mye til ho de siste åra, så har jeg savna den ho var, før ho blei sjuk.
Må nesten fortelle litt om farfar også.
Han har sine meninger og mener at misjonssambandet er og blir det beste. Hva vi andre mener er ikke så intressant for han. Men den kjærligheten han viste til farmor står det respekt av.
Hver dag kl 1400 tok han bussen ut til boganes for å besøke ho. Der satt de, trengte ikke si så mye til hverandre, men satt å holdt hverandre i hånda, eller strøk hverandre på kinnet. En av de siste gangene farfar var ho farmor fikk han klar beskjed fra ho om at han måtte kysse ho før han gikk. Det var det siste kysset de delte før ho døde.
De glemte aldri sine barn, svigerbarn og barnebarn. Hver dag når de hadde en andaktstund og i bønna nevnte de alle oss med navn. Dette gjør farfar ennå. Nå husker han dårlig navn, men han sier sine ungers navn og nevner familien. Det er godt å tenke på!
HVIL I FRED FARMOR.... HÅPER VI SEES IGJEN ENGANG DER FRAMME
